• Bileier
• Vær
• Dating
• Horoskop
• MittOppdrag
• Blogglisten
• Nettspill
• Momondo
• Hjerneklubben
• Lotto
• Minspot
• Side2Vintage

DumDum Boys på Øya

Disse aldrende rockeguttene treffer så inderlig godt, på Øya som i den norske musikksjela. Det finnes vel neppe noen artister med like bred appell her til lands. Gjennom 80-, 90-tallet og de tre siste årene har DumDum Boys blitt det største bandet på norsk jord.

Les også: Damene digger DumDum

Trioen a-ha gjorde det bra på i det store utland, men her til lands er det bare ett band som regjerer. Prepple & Co. er så uendelig mye tøffere der de står og vrir av seg den ene mosterhiten etter den andre. Her finnes det en kraft som har vokst seg veldig stor over tid.

Selv på nye låter kommer allsangen som en naturlig effekt på konsertopplevelsen. Det er bare å la seg rive med, på «hippe» Øya og på Steinkjerfestivalen neste uke.

The Cramps på Øya

Det var en amerikansk legende som viste seg frem fra sin beste side på Øya fredag. The Cramps kan se ut som ekte skrukkerock, men skinnet bedrar oss alle. For selv om Lux Interior og Poison Ivy Rorschach begynner å komme opp en anstendig alder, har de et band som fortsatt bobler av liv.

Siden 1976 har de holdt det gående på ekstravagant vis. Øya-konserten var et bevis på at det er ingen vits å forandre på en oppskrift som tydeligvis fungerer godt over lang tid. Mors kjøttkaker smaker gjerne godt livet ut.

Bare intensiteten og energien er en bragd etter så mange år på rockehimmelen. Skal si de har holdt seg godt – den spinkle gamlingen med mikrofonen og den grinete tanten på gitar.

Dette er rock som bør glede flere enn de spesielt interesserte. Tradisjonelt i bunnen, men det føles da også veldig ekte. «Punkerne» i The Cramps har gjort rockabilly til noe helt spesielt og tøft. Det er mye show, men også en image som tåler noen tiår med ekstreme svingninger. The Cramps snur ikke kappen etter vinden.

Av alle «oldisene» som så langt har stått på scenen under årets Øyafestival, er det Lux Interior som holder seg best. Det føles godt å ha sett han og resten av bandet i aksjon.

Black Debbath på Øya

Med «Motörhedda Gabler» gjør tøyserockerne i Black Debbath en stor innsats for kulturnasjonen Norge. Konseptet med å hedre Ibsen på rockens premisser er morsomt nok, men et helt album og en hel konsert blir litt vel mye.

Våre høykulturelle venner jobber hardt og godt for å få ut budskapet, men dette blir litt for kjedelig i lengden. De skal ha ros for pyroeffekter, skuespill og fantasifulle gjester på scenen, men låtene har ikke det lille ekstra for at konserten skal bli en gjennomført musikkopplevelse. Noe bandet ofte har greid å vartet opp med tidligere.

Sangen om hvor møblene til Ibsen hører hjemme var allikevel en perle. Det samme kan sies om godlåten «King of Norway» i ny innpakning.

Hot Chip på Øya

Her var det fem menn på rad og rekke langs scenekanten som gjorde forbausende lite ut av sin egen livlige og sugende musikk.

Hot Chip har krysset grenser med sin elektroniske musikk. Et band som passer godt inn i Øya-konseptet, men som ikke gjør stort ut av sine musikalske handlinger. Det hele blir stillestående og lite oppbyggende for et lydhørt publikum.

Denne popvarianten av funk og elektronika ble mer som et behagelig lydteppe til det tilbakelente Øya-livet. Ikke noe å klage på, men litt mer entusiasme fra scenen hadde vært hyggelig.

Les også:

For et liv !!!

Deprimerende fra Morrissey

Sløve festivaldeltagere

Info: