Publisert 23.10.06 07:59 | Sist oppdatert 23.10.06 09:30

(SIDE2/Bergen:) Aslak Aarhus og Henning Kraggerud har valgt seg Bergen og BIFF som sted for lanseringen av «Ole Bull – Himmelstormeren». Filmen om en av de største kunstnertalentene i norsk historie. 18 dampskip fulgte kisten hans gjennom vågen i Bergen da han døde, og av Henrik Ibsen ble han beskrevet som et festøyeblikk i norsk kulturliv.

- Hans liv var vel det villeste som noen nordmann noen sinne har levd, mener regissøren Aslak Aarhus og påpeker at historien om hans liv er så utrolig at den fortjener å komme frem i lyset.

Vi treffer ham på en av de våteste dagene i Bergenshøsten, uten fiolintalentet Henning Kraggerud som måtte melde avbud fordi han ble far for få dager siden.

- Timingen er jo helt utrolig og Henning syntes nesten det var trist, sier regissøren og maler musikerens romantiske forhold til Bergen.

- Men babyen kommer hjem fra klinikken i dag, så dette må han nesten prioritere, smiler han.

Drev konen fra vettet

Gjennom flere år med research i bilder, komposisjoner og tekster om og av Bull, har Aarhus skapt en dokumentarfilm som handler like mye om komponistens private liv, som om hans komposisjoner og musikerliv. Filmen leverer en utrolig historie om kunstnerens enorme energi og prestasjoner, samtidig som den viser skjelettene som lå tilbake i grøftekanten. Blant annet gjennom nyoversatt brevkorrespondanse med hans franske kone Felicie Villeminot får vi innblikk i hvordan hun levde gjennom barnedød og hjemlengsel mens ektemannen stadig var ute i verden med nye ambisjoner og prestasjoner. Det var et familieliv som brøt henne ned, og nyfunnet dokumentasjon forteller hvordan hun endte sitt liv med å bli innlagt på Gausdal med diagnosen manisk og sinnsforvirret.

- Ole Bull hadde en gudegave som dukker opp hos mennesker med mange års mellomrom. Når et talent er så stort, så tror jeg også det må bli personens skjebne å påføre andre så mye lidelse, mener Aarhus.

Felicie bebreidet ham heller aldri, av ren altoppslukende kjærlighet, tror Aarhus.

- Jeg tror hun elsket ham for høyt. Og hans person var så karismatisk og tilstedeværende når han først kom, at han var lett å tilgi.

Skuffet over Norge

Tittelen til filmen er hentet fra et 1800-tallsbegrep som man brukte på gigantene i samtiden. Ole Bull var en av dem, og hans person og talent var nettopp himmelhøyt, på begge sider av det grenseløse og pompøse, i formidlingen av det vakre og det utrolige.

Han var enormt opptatt av å få kunsten frem, og gi den bedre plass hos folket. Derfor var det også et stort nederlag for ham da Stortinget avslo å gi offentlig støtte til Det Norske Teatret som han hadde etablert i Bergen. Da ga han opp Norge for en tid og reiste til USA for å bygge Oleana, sitt nye hjemland. Han fikk innvilget støtte til jernbane og hyret nybyggere til å skape hans Utopia. Det ble en fiasko, og halvannet år etter ga Bull tapt for drømmen. Han fikk gulfeber, og kurerte seg selv ved hjelp av selvpåført akupunktur. Og etter hvert løftet han seg opp igjen til nye ambisjoner og prosjekter.

Datidens rockestjerne

Slik var Ole Bull, ekstrem og nyskapende. Blant annet var han langt forut for sin tid i å bruke markedsføring. Han solgte såpe og parfyme i eget navn, og fikk laget plakater og byster av seg selv til markedsføring. I tillegg plantet han skandalehistorier om seg selv før han ankom et konsertsted. Og han fortsatte å innfri når han endelig stod foran folket på scenen.

- Han var et øyeblikkets mester, med en enorm teft for hva han skulle servere publikum. Han spilte for eksempel aldri den samme versjonen av et stykke under en konsert, sier Aarhus og sammenligner ham med dagens rockestjerner som Mick jagger og Rolling Stones.

- Jeg tror ikke folk flest er klar over hvor stor han var. Han hadde omgang internasjonalt med alle de store av sin tid, og hadde et enormt blikk for å hente frem nye talenter, påpeker Aarhus og viser til da han hyret Henrik Ibsen til skrive for teateret i Bergen, og overtalte foreldrene til 15 år gamle Edvard Grieg til å sende ham til utlandet for å studere musikk.

Musikken som bæreelement

Aslak Aarhus har de siste årene laget en rekke dokumentarer for NRK og TV 2, fra kriser og konfliktområder, sogar som rundt aktuelle og humane tema. Det er en helt ny opplevelse for ham å skape et portrett av en allerede avdød person. Men regissøren tror at en så livskraftig historie og skjebne bærer seg gjennom tidsspennet på nesten 150 år.

Som et helt bevisst grep har han valgt å ikke bruke helt eller delvis dramatisering av kunstnerens liv.

- Kraggerud er brukt kun til musikken, og skal ikke gestalte ham som person, sier Aarhus og fremhever hvordan han vil at musikken skal bære filmen. I arbeidet har han blant annet kommet over ukjente stykker av Bull, og forteller at de planlegger en DVD-utgave av filmen, som slik foreviger disse komposisjonene.

- Det pussige er at kun de to «sviskene» fra Ole Bullls komposisjoner er de som man snakker om. Mens flere av de stykkene vi har jobbet med, er vel så fantastiske å lytte til, sier Aarhus og fremhever blant annet komposisjoner som han skapte under sitt opphold i Havanna på Cuba der han blandet europeisk klassisk musikk med lokale musikktradisjoner.

- Det samme gjorde han både i Italia og Spania, la inn elementer fra deres musikk som publikum kunne relatere seg til, sier Aarhus.

Lava og pyramider

Kraggerud har sett det som en enorm utfordring å skulle gjengi Bull som musiker. Bare til Bellinni-versjonen måtte han øve i 2-3 måneder for å få til de kjappe tonene. Og han beskrev det som «flammende lava mellom hendene» da de etter tre års byråkrati fikk låne Ole Bulls opprinnelige Guarneri fra Thaiwan.

- Han fikk nesten et lite «psykisk sammenbrudd» da den skulle tilbake, smiler Aarhus.

Også fremføring av «På solen jeg ser» på toppen av Kheopspyramiden som de gjorde Bull etter, ga et kick som ga farge til innlevelsen i Bulls storhet.

Da Bull fremførte på pyramiden, var han 66 og hadde fire år igjen å leve. Et liv som han selv mente på dyrkjøpt vis lærte ham mye om viktigheten av å elske og å bli elsket.

- Han påførte andre lidelse. Men kan vi likevel lære av Ole Bull?

- Ja, helt klart. Vi kan prøve å gjennomføre det vi tror på, og ikke gi oss, selv om vi får en på trynet. Slik var Bull grensesprengende og slo seg aldri til ro med status quo. Han var utrettelig i sin overbevisning om å åpne folks øyne bort fra «den grå klippen» som han kaller det. For i kunsten så han så mye vakkert.

«Ole Bull - Himmelstormeren» har premiere 27. september. Mer om filmen kan du lese på Oro Film her

Mer fra BIFF:

Dagens oppskrift