Uførepensjonistene Unni, Johanna og Øivind fatter ikke at noen ønsker å leve på trygd.

FATTIGHUSET (Nettavisen): Johanna Engen (61), Unni Larsen (64) og Øivind Broks (63) er alle tre uførepensjonister, samt sentrale frivillige medarbeidere i Fattighuset i Oslo. Et skattesøk på de tre viser at de hadde fra 102.000 til 125.000 i inntekt i fjor.

- Jeg har vært 100 prosent ufør i seks år. Diagnosen har jeg ikke lyst til å gå inn på, men jeg søkte om uføretrygd første gang for ti år siden. Jeg prøvde å unngå å bli ufør, tok en del kurser og utdanning før jeg skjønte at det ikke gikk. Man er ikke ufør fordi man er lat eller ikke orker å stå opp om morgenen, men fordi man er for syk til å jobbe. Ingen vil ansette noen som ringer annenhver dag og sier at de ikke klarer å komme seg opp av senga, sier Engen til Nettavisen.

Engen er styremedlem og talskvinne for Fattighuset.

- Amerikanske tilstander
Folketrygdens utgifter øker med 30 milliarder kroner i 2010 - og sykefraværet har økt kraftig. LO, NHO og statsminister Jens Stoltenberg erklærte i forrige uke at alle er «bekymret».

LES OGSÅ: Jens: - Må gjøre noe raskt

- Skal jeg ha dårlig samvittighet? Er jeg en snylter? Jeg har hatt lavlønnsjobber i alle år, hatt barn og vært aleneforsørger. Jeg har bidratt, betalt skatt og aldri sutret, som visse andre. Hvis noen lurer på hvorfor sykefraværet øker, så er det fordi situasjonen i arbeidslivet blir verre og verre. Det stilles større krav, folk må komme sju om morgenen og jobbe til åtte. Det ligner mer og mer på amerikanske tilstander og det gjør at folk blir syke, sier Engen.

Hun opplyser at det går greit for henne å bidra som frivillig på Fattighuset:

- Er jeg for dårlig til å komme en dag, så slipper jeg å stå til rette for det.

Hoppet fra 5. etasje
Unni Larsen er økonomiansvarlig på Fattighuset. Hun forteller at hun ble ufør for 15-20 år siden, med diagnosen fibromyalgi etter mange år i lavlønnsyrker.

- Jeg jobbet i restaurant og butikk, som fjøsavløser, på aldershjem og som dagmamma. Nå har jeg 11.900 kroner utbetalt i måneden, sier Larsen.

Øivind Broks er Fattighusets sjåfør. Han kjører rundt i byen og henter inn matvarene som deles ut. Rundt tusen personer er hver uke innom Fattighuset for å få mat, klær, sosialt selskap eller hjelp med noe.

- Jeg har vært uføretrygdet i ti år, etter at jeg hoppet fra 5. etasje på grunn av brann i bygården der jeg bodde. Det var 03 om natta, flammene slo inn på soverommet og jeg hopper i panikk. Det var 15 meter ned til asfalten, lårhalsen og hoftekulen ble knust. Jeg skulle nok ha vært borte fra denne verden eller sittet i rullestol, men jeg kan gå på mine egne bein, sier Broks.

Broks sier han får 10.000 trygdekroner utbetalt i måneden. Før i tiden jobbet han som kokk på sjøen. Nå har han jobbet i ni år som frivillig i døren på Blå Kors i Oslo, det siste året er det Fattighuset som har hatt glede av mannens arbeidskapasitet. Han sier han må ha noe å drive med for å «ikke bli sprø».

- Jens syter
Alle de tre har i tillegg til trygd bostøtte. Engen får 1100 kroner i måneden, Broks 1300 kroner og Larsen 2300 kroner.

- Men jeg er fremdeles på minussiden og opplever at kjøleskapet er tomt når det er ti dager til trygda kommer. Det er bedre å leve av smuler i Norge enn i India. Og jeg skjønner at det er vanskelig å løse fattigdomsproblemet i India eller Afrika. Men at vi ikke klarer det i Norge, det er ikke til å begripe. Jeg syns det er Jens som syter, jeg. Har han spurt seg selv hvorfor folk er uføre? Det er jo ingen som frivillig vil leve med den lave trygda. Jeg unner ingen å leve på så lite, sier Engen.

- Det er ikke særlig attraktivt, sier Larsen.

- Nei, fastslår Broks.

- Være oss selv
De tre gjør en solid innsats på Fattighuset, men ingen av dem opplever at det er plass til dem i arbeidslivet.

- Nei, en vanlig arbeidsplass med tidspunkter å møte opp, antall timer som skal jobbes - det er jeg for syk til, sier Engen.

- Da blir det tvang. Det fikser ikke jeg. Her på Fattighuset kan vi komme og gå som vi vil, her kan vi være oss selv, sier Larsen.

Engen mener at det frivillige arbeidet holder henne frisk.

- Man blir deprimert, trist og lei seg av å ha dårlig råd. Mange fattige har rett og slett ikke lyst til å møte folk, sier Engen.

- Søkte 50 jobber
På spørsmål om de tre kunne ha vært i arbeid om jobben var spesielt tilrettelagt for dem, så svarer de at arbeidslivet er uinteressert i arbeidskapasiteten deres.

- Jeg søkte på 50 jobber etter at jeg knuste hoften, men jeg fikk ingen. Jeg fikk klart inntrykk av at de syntes jeg var for gammel, sier Broks.

- De ansetter ikke gamle kjerringer. Men her går vi og gjør en jobb staten og kommunen burde ha gjort. Hver fredag sørger vi for at 400 mennesker ikke sulter seg igjennom helga. Det går virkelig mot amerikanske tilstander i arbeidslivet. Det er ikke all right for folk, sier Engen.

- Lover og skrøner
De tre er meget skuffet over hva den rødgrønne regjeringen har utrettet for fattigfolk.

- Politikerne lover og skrøner så det halve kunne ha vært nok, sier Broks.

- Er det noe parti dere føler at dere kan stole på i forhold til fattigdomsbekjempelse?

- Ja, Rødt kan vi stole på. Men de har jo ikke noen makt, sier Engen.

- I hele valgkampen så gikk Jens og Arbeiderpartiet rundt og messet om at «Alle skal med». De kunne like gjerne ha lagt til et «Unntatt de fattige», sier Larsen.

- Fattigdomsløftene fra den første Soria Moria-erklæringen er tidenes politisk løgn. Jeg tror Kristin ville løse problemet med pennestrøket sitt, men at hun ikke fikk lov av Jens og Ap. De mangler vilje, handlekraft og mot. Man kan hjelpe de 400.000 fattige ut av fattigdommen, sier Engen.

- Vi ler av politikerne
I statsbudsjettet for 2010 har regjeringen lagt inn en milliard kroner ekstra til fattigdomsbekjempelse.

- Nesten 200 millioner kroner av dette skal gå til gratis leksehjelp! Ja, vil ler av politikerne vi her på Fattighuset. Det fins ingen fattige barn, men det fins barn som har fattige foreldre. Fattige foreldre trener penger, ikke leksehjelp til barna. Men hadde vi fått en blåbrun regjering, så hadde det vel blitt enda verre. Vet du hva, dagen etter valget sendte jeg e-poster til Liv Signe, Jens og Kristin og gratulerte dem hver og en med valgseieren og inviterte dem hit til Fattighuslunsj. Ingen av dem har svart ennå, sier Engen.

- De skulle ha prøvd å leve på 115.000 kroner i året, så hadde de visst hvordan det er, sier Broks.

- Jeg hadde ikke overlevd uten Fattighuset, sier Larsen.