Henrik B. Meidell Tips meg

Størst tekst Større tekst Normal tekst

Fremtredende svenske politikere og militære ville gå til krig mot Norge i 1905.

Den svenske avisen Dagens Nyheter avslører på vår nasjonaldag hittil hemmeligholdte opplysninger om hvordan Norges ensidige uavhengighetserklæring ble mottatt blant sentrale skikkelser i det politiske og militære miljøet i Sverige.

7. juni 1905 erklærte Stortinget kongemakten ute av funksjon, og at Norges union med Sverige var oppløst.

- Militært sett ville det være riktig å angripe Norge, sa Sveriges generalstabssjef Axel Rappe da mektige menn, et regjeringsutvalg, trådte sammen for å formulere et svar på nordmennenes krav om uavhengighet.

- Krig er billigere
Rappe argumenterte med at å gå til krig ville være billigere enn den styrkeoppbygging som måtte til som en sikkerhet mot et selvstendig Norge.

Generalstabssjefen fikk støtte av flere politikere, i sær konservative.

- En av de største feilene under unionstiden er at vi har søkt øyeblikkets ro uten tanke på fremtiden. Vi er skyldige fremtidige generasjoner å vurdere hva de må bære, ikke bare egne ofre, sa Lars Åkerhielm, som var et konservativt medlem av Riksdagen.

Dagens Nyheters opplysninger bygger på personlige nedtegninger fra deltakere i samtalene.

Keiserens støtte
Også fra utlandet fikk krigshisserne støtte. Keiseren i Tyskland svenskene «å slå til med jernhånd» mot utbryterne.

Utvalget samlet seg 22. juni 1905 om langt tøffere krav for unionsoppløsning enn hva den svenske regjeringen hadde gått inn for. Det endte med at regjeringen måtte gå av, og konservative Christian Lundeberg overtok som statsminister. Seks av hans elleve statsråder var deltakere i utvalget som vurderte krig med Norge.

Christian Michelsen, sittende som nummer tre fra venstre, med sin regjering i Kristiania i 1905. Foto: Scanpix

Mobilisering
Da forhandlingene de to land imellom ikke førte frem, ble militære styrker mobilisert i begge land. Svenskene sendte 5000 soldater til grensen, mens 50 000 vernepliktige ble innkalt til repetisjonsøvelser.

Først 9. oktober, halvannen måned etter forhandlingenes start, og etter personlige møter mellom de to lands statsministre (Lundeberg og Christian Michelsen), nådde man grunnlaget for Norges selvstendighet. Vilkårene ble godkjent av Stortinget denne dagen, og av Riksdagen i Sverige fire dager etterpå.