Nettavisen.no

Kontakt oss 468 30 050
Foto: Guri Dahl

Vi snakker verdensklasse

Shopping med annonselenker

Nyhet i Norge: Fitbit Charge HR tar pulsen din

Oddsen med annonselenker

Kan Torres senke Barcelona også?

Godordene sto i kø da trioen In The Country ga ut sin debut-CD «This Was the Pace of My Heartbeat» i fjor. Nå har Morten Qvenild og vennene hans sjøsatt oppfølgeren og «Losing Stones, Collecting Bones» er faktisk enda hippere.

In The Country

Losing Stones, Collecting Bones

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

I 2004 vant In The Country den prestisjetunge Jazzintro-prisen som det mest lovende ungen jazzbandet i kongeriket. Sjelden har vel den utmerkelsen gått til mer korrekt vinner og det som har skjedd siden bare bekrefter det. Til tross for at ITC er et kollektiv, så er det ikke vanskelig å slå fast at tangentvirtuos – og mannen som står bak alle komposisjonene – Morten Qvenild spiller ei mer en sentral rolle. Bassist Roger Arntzen og trommeslager og perkusjonist Pål Hausken har neppe noen problemer med det, men de står på ingen måte med lua i handa – her er det ingen hovedsolist med komp – her spiller alle ei like viktig rolle.

Ingen av disse herrene har foreløpig runda 30 år. Det forteller oss at de på svært kort tid har nådd veldig langt. De har alle spilt i en rekke forskjellige konstellasjoner og vist oss både individuelle og kollektive kvaliteter langt utenom det vanlige. Dessuten er det hyggelig å observere at alle tre har sin formelle bakgrunn fra Musikkhøgskolen i Oslo – man må altså ikke tilbringe flere år på jazzlinja i Trondheim for å nå langt.

Qvenild har altså vunnet Spellemannpris både med Solveig Slettahjell og National Bank allerede. Likevel er det nok ITC som ligger hans hjerte aller nærmest – det er der han får ut mesteparten av seg sjøl.

De 11 låtene her forteller oss om en komponist som har et nært forhold til melodien og som henter uhemma fra pop, rock, country, folk, gospel, blues, klassisk – og ikke minst jazz. Låtene er så vakre, sterke og inderlige at det er vanskelig å finne de rette ordene til å beskrive de. Når de så blir spilt og tolka på et tilsvarende vis, så sier det seg sjøl at «Losing Stones, Collecting Bones» har potensial til å bli en klassiker målt med alle slags mål.

Det skader heller ikke at Tom Waits’ følgesvenn på gitar i en årrekke, Marc Ribot, er hjertelig tilstede på to spor og den svenske vise-rockeren Stefan Sundström passer også ypperlig inn på låta «Everyone Live Their Life». Når så Qvenild sjøl viser at han er en mer enn habil vokalist på avslutningssporet «Don’t Walk Another Mile» – ja da er det faktisk bare å gi seg ende over. Dette er storveis – intet mindre!

BIDRA I DISKUSJONEN

Gunnar Stavrum Her vil vi gjerne vite hva du mener om denne saken. Vi ønsker at du er registrert, fordi det gjør argumentene og synspunktene mer interessante. Dersom du har spesielle grunner til å kommentere uregistrert, kan du sende innlegget hit og begrunne hvorfor. I unntaktstilfeller vil vi publisere innlegg fra uregistrerte debattdeltakere etter redaksjonell redigering. Vær saklig og respektfull! Send en mail til moderering@nettavisen.no hvis du har innspill til moderatorene.
Gunnar Stavrum, sjefredaktør

comments powered by Disqus