RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Nok en Marte

Sist oppdatert:
Marte strømmer på fra alle kanter: Marte Wulff, Marthe Valle og nå Marte Heggelund. Vel, også sistnevnte er rimelig begavet. Om ikke overvettes original.

Marte Heggelund
I Abide
Warner

Er det helt ut med fengende artistnavn for tiden? Skal alt bare være helt naturlig nå til dags? Bare i det helt siste har vi merket oss de tre nykomlingene i ingressen, som beklagelig nok dermed virker døllere på trykk enn de gjør på plate.

Samme skjebne må vi kunne tillegge nykomlinger som Elvira Nikolaisen, Marit Larsen, Torun Eriksen og en stadig lengre rekke andre kvinnelige norske artister som gis ut under eget medelsvensson-navn og som sysler med pop sånn noenlunde midt i et «kvalitetsorientert» mainstream-landskap.

LES VÅRT INTERVJU:Fryktet pop-pressa

Og enda klager mediamoralister over at tabloide musikkjournalister tyr til titler som «jentekrig» – men det er jo soleklart at de kniver om nøyaktig de samme platekjøperne og den samme oppmerksomheten.

Den foreløpig siste i rekken er altså Hammerfest-jenta Marte Heggelund, som her debuterer med sin selvskrevne langspiller, «I Abide».

Tittelsporet åpner ballet, som strengt tatt ikke er noe ball, men mer en temmelig tradisjonell, men riktig så behagelig og vellydende oppvisning i stemningsfull popmelankoli, ofte med piano som drivende instrument.

Ikke så fryktelig langt unna Elvira Nikolaisen, egentlig, men der vi tidligere etterlyste skarpere kanter hos Elvira, trenger Marte Heggelund nærmest klør for i det hele tatt å være i nærheten av noe særpreg.

Albumet innledende spor er best, og på enkelte spor mot slutten begynner hun sågar å nærme seg halvgotiske og lett svulstige uttrykk à la Evanescence og Nightwish, dog foruten metalgitarene, selvsagt.

Noe av skylden for den pregløse vellyden skal selvsagt produsent Magnus Grønneberg og tekniker Kyrre Fritzner ha, som nok en gang dyrker frem velment, men tannløs radiovennlighet fremfor noe som fester seg og begynner å leve sitt eget liv.

Det er synd, for det er noe der inne i Marte Heggelund som appellerer, både på melodisiden og på stemningssiden. Men foreløpig er hun først og fremst én i rekken av artister vi egentlig ville likt ganske mye bedre – om de ikke var så fryktelig mange. Og like.

LES FLERE MUSIKKANMELDELSER

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere