RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Anmeldelse: «Bioshock»

Sist oppdatert:
Vi har testet årets store spilloverraskelse til Xbox 360. Se hva vi fant ut.

Nintendo og Retro Studios «Metroid Prime» er en av mine definitive spillfavoritter. Samus Arans eventyr på den tilsynelatende øde planeten Tallon IV sprengte en rekke grenser, og var verdens første førstepersons eventyrspill (såvidt jeg vet).

«BioShock», som foreløpig er ute til PC og Xbox 360, er den moderne tids svar på Nintendos tidløse klassiker. Som i «Metroid Prime» er det selve opplevelsen og eventyret som spiller hovedrollen, de mange kampene er mer en konsekvens av omgivelsene du befinner deg i.

Stemningsfullt og variert kaos

I «BioShock» skal du utforske og komme deg ut av psykopaten Andrew Ryans mislykkede forsøk på å lage et utopia - restene av den en gang spektakulære undervannsbyen Rapture. Etter en rekke hendelser har de flotte art-deco omgivelsene blitt forvandlet til et stemningsfullt og variert kaos.

Du tar kontroll over en person som heter Jack, hvis fly tilfeldigvis styrer rett ved inngangen til Rapture. Siden du befinner deg midt ute i Atlanterhavet har du ikke særlig mange valg, og Jack trer inn i heisen som frakter han ned til hans verste mareritt.

Alt annet en trivelig

For Rapture er alt annet enn et trivelig sted. I tillegg til den fantastisk skumle atmosfæren som utviklerne skaper ved hjelp av glimrende bruk av lys og lyd, er de innbyggerne som er igjen alt annet enn gjestfrie.

En gang var de på toppen av samfunnet og blant Andrew Ryans utvalgte, men alt gikk i vasken etter at det genmodifiserende stoffet ADAM ble funnet opp. ADAM lar blant annet folk bli sterkere, penere og tilegne seg ulike spesialkrefter, og det tok ikke lang tid før junkiene dukket opp.

Nyttårsaften 1959 gikk disse berserk og tok rotta på store deler av resten av befolkningen, og nå har de blitt til monstre som dreper alt de kommer over i jakten på verdifulle doser ADAM. Det inkluderer både hverandre og deg.

En kamp på liv og død

Fiendene er smarte og kraftige, så selv om det ikke er så altfor mange av dem er hver eneste fight en intens kamp på liv og død. Heldigvis vet Jack å svare, i tillegg til en rekke vanlige våpen får du etterhvert leke deg med diverse spesialkrefter.

Akkurat som «Metroid Primes» ulike lasere gir disse deg tilgang til nye områder, og lar deg løse oppgaver og beseire fiendene på nye måter. For eksempel kan du etterhvert smelte is ved å skyte ildkuler eller tenne på oljesøl som du så lurer fiendene uti, lokke fiendene til å kjempe for deg, og slå ut elektriske apparater ved å gi dem en overdose strøm.

Disse kreftene gjør kampene varierte og sørger for at høyre hjernehalvdel får kjørt seg. Hver eneste kampsituasjon kan løses på en rekke ulike måter, og hvis du er like glad i å eksperimentere som meg har du lyst til å prøve alle sammen.

Skremmende småjenter

Når en fiende dør, dukker en liten genmodifisert jente, en såkalt «Little Sister», opp for å samle den ADAM som vedkommende har i kroppen. Ved sin side har hun en enorm livvakt som kalles en «Big Daddy», og for å komme deg gjennom spillet er du avhengig av å enten drepe jentene eller gjøre de normale igjen.

Hver «Little Sister» har mye ADAM og for å utvikle figuren må du samle nok av dette stoffet. «Big Daddyene» lar ingen komme i nærheten av jentene, og kampene mot disse krever at du bruker alle mulige hjelpemidler.

De tåler en hel haug skudd og du må bruke både kløkt og makt, og ikke være redd for å løpe din vei. Noen kommer til å dundre på og fyre løs, mens jeg har mer sansen for å få en rekke fiender til å jobbe for meg og så lokke «Big Daddy» inn i et av mine hjemmelagde minefelt.

Kampene mot livvaktene blekner likevel mot den du står ovenfor når du har fanget en «Little Sister». Valget mellom å drepe henne og få haugevis med ADAM eller «redde» henne mot en litt mindre mengde høres kanskje greit ut på papiret, men ihvertfall jeg synes det var alt annet enn lett når jeg stod der og så henne inn i øynene.

Spill 2.0

En av de tingene jeg setter mest pris på med «BioShock» er at det, akkurat som «Prime», føles som mitt eget spill. Når jeg starter det blir jeg til Jack og gjør som jeg selv vil, utviklerne gir meg bare en rekke verktøy, godt designede omgivelser og et mål langt der fremme.

Du får blant annet utforske spillet i ditt eget tempo, og du velger selv hvilke genmodifikasjoner som skal være slått på. Jack kan nemlig bare ha et begrenset antall på på en gang, så du må prioritere og på den måten skaper du din egen hovedperson.

Ikke bare tøv

Store deler av historien er også valgfri. Der hvor du i «Metroid Prime» scanner en rekke ting, leter du deg her frem til ulike lydopptak. Disse opptakene forteller en gripende historie om en rekke av Raptures innbyggere, og jeg anbefaler at du prøver å finne alle sammen.

Historien er nemlig en av det beste jeg noensinne har vært borti i et spill, og viser at mediet vårt egner seg til mer enn å fortelle om romvesener som skal ta over jorda. Jeg har ikke lyst til å si noe særlig om fortellingen, annet enn at den klarer å kritisere både genmanipulasjon og jakten på det perfekte menneske på en skikkelig måte.

For øvrig har «BioShock» gjort noe jeg aldri trodde et spill skulle få til, nemlig fått meg til å stille en del spørsmål ved det jeg mener om saker og ting.

En del småfeil

Dessverre inneholder «BioShock» et par småfeil og irritasjonsmoment som ofte sendte meg tilbake til virkeligheten, og minte meg om at det «bare» er et spill. Det jeg liker minst er måten du skifter våpen på i Xbox 360-utgaven, den enkleste måten å gjøre det på er å trykke på en knapp som stopper spillet og takket være dette blir opplevelsen innimellom veldig oppstykket.

Et annet problem er at fiendene som oftest ikke dukker opp før du gjør noe spesielt, som å plukke opp en gjenstand eller åpne en dør. Riktignok er dette ganske vanlig, men det er spesielt tydelig i «BioShock og jeg synes det føles veldig unaturlig og legger en demper på spillopplevelsen.

I tillegg sliter spillet med et tidvis frustrerende lagringssystem og dårlig implementerte undertekster. Det å få tekst til å stemme overens med det som blir sagt er tydeligvis vanskelig.

Et glimrende spill

Disse feilene gjør så toppkarakteren og statusen som klassiker ryker, og at det har så mye til felles med «Metroid Prime» gjør så jeg ikke synes at det er noen revolusjon.

På tross av dette hører «BioShock» hjemme i enhver spillsamling – det er underholdende, spennende, intenst, kreativt, skummelt, og forteller en av de beste historiene i et spill noensinne.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere